En bønne – mange bønner

-Hva sa han, lærer?
Vi er i enden av brua. Snart framme på museet. Vi skal se utstillingen om frøhvelvet på Svalbard. Vi har snakket om det i klasserommet. Hvor viktig dette beskyttelseslageret er. Hvordan livsviktig post har gått mellom Aleppo og Norge.
Det er høst og det glitrer. På himmelen, og i øynene til elevene som lenge har venta på at skolen skulle begynne igjen. Ferie kan være hardt når en ikke har noe å fylle de blanke dagene med. Da blir det ventetid. Ventetida var over nå.
Hva han sa? Jeg venter litt. Usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Noe jobber inni meg. Noe språkløst. Jeg kjenner det i magen.
Han hadde snakket på engelsk.
– Move your ass – hadde han sagt, mens han fortsatte rett fram på sykkel. Ordene treffer oss skarpt og iskaldt mens eleven ved siden av meg må hoppe til side. «Jeg går rett på samma hva jeg støter på» Smale øyne under hjelmen. Det er ikke meg ordene er mynta på. Det er han ved siden av meg. Han er ikke norsk. Ser ikke norsk ut.
Jeg klarer fremdeles ikke snakke. Jeg drar på det. Sier noe om at noen mennesker ikke er så vennlige.
-Hvorfor snakket han engelsk, lærer? Han rynker pannen.
-Jeg synes det er uhøflig å snakke engelsk. Vi er jo i Norge, lærer. Da må vi snakke norsk.
– Ja, sier jeg. Ja, du har rett.
Rekker av lysende grønt møter oss idet vi kommer inn i det hvite, åpne rommet på museet.
Frø som spirer. Bønner som spirer.
Fri oss. Fri oss fra det vonde, tenker jeg, mens jeg løfter kannen og vanner molden.

spire

Klassen vår

Kanskje stod du ved Vålandstårnet og så ned mot Våland skole en dag tidlig på åttitallet. Kanskje var det vinter. Kanskje var det vår. Men om du stod der en dag, og om du hadde kunnet zoome inn et av klasserommene i den gamle murbygningen der i øverste etasje , hadde du kanskje sett dette: En gutt på en pult foran til høyre i klasserommet. Mørkt hår har han. Mørkt med bølger i. fregnedryss over nesen, kort skinnjakke og brune cordfløyelsbukser. Han har en linjal i hånda. Han bruker den ikke til å sette to streker under svaret. Han vet ikke svaret. Han spør. Han snur seg mot klassen. Det er det han gjør. Med alvor i ansiktet snur han seg mot klassen og han spør om noe. Det ligger en fiskepudding på pulten hans. Hvit fiskepudding skåret opp i tykke, skeive og skjelvende skiver. Med en skitten linjal. Og hadde du lagt øret inn til vinduet og lyttet ville du hørt hva han spør klassen om. For han har ikke innestemme. – Noen som vil ha?, roper han. Han har båret en hel fiskepudding i ranselen fra huset i skogen ved tårnet og nå vil han dele. Noen ler. Noen holder hendene framfor seg som om de skulle ta imot en ball. De tar hys – og gutten i skinnjakken kaster. Fiskepuddingen skjelver gjennom rommet. Noen jenter i kroken av rommet ser ned i pulten – lager grimaser.

Det skjer fort. Og det er ikke sånn det skal være. Det skulle vært ro. Det skulle vært matro. Vi har nettopp velsignet maten og takket han som metter liten fugl. Amen. Andektig skulle rommet vært. Men frøken står rådvill ved kateteret og det er kaos. Kroppsspråket forteller om en blanding av desperasjon og oppgitthet. Kanskje ville hun misjonert på andre marker en dag som denne? Kanskje det er det hun tenker der hun står? : Jeg skulle vært i Japan og sett kirsebærtre og mennesker i blomst. Eller tenker hun på fuglene og mangfoldet i skogen? At det fins så mangt. At vi må beskytte den som ikke blir beskyttet. At det er styrke i å ta med seg en fiskepudding fra skogen til skolen når en er 11 år og ikke har en mor som står opp og pakker inn mat for seg. Jeg håper det. Jeg håper hun tenkte sånn. Det var uansett ikke nok. Men det visste vi ikke da. Ikke noen av oss.

Det er et annet lydbilde jeg husker. Et bilde jeg håper også han tok med seg videre. Et spor jeg håper han valgte å spille av fra barndommens hukommelse.

Vi hadde fått en lekse i musikk. Vi skulle lære deler av «En villand svømmer stille» på blokkfløyte.

Det er en scene i en film av Almodovar, «Snakk til henne». Caetano Veloso har akkurat spilt en sang om kjærlighet og om en trist due, og hovedpersonen i filmen, en stor mann med svart hår gråter lydløst etterpå og sier: – Denne sangen gir meg gåsehud.

Sånn er det når jeg framkaller denne situasjonen med anden som svømmer så stille også. Jeg får gåsehud. Av den triste sangen. Men mest av det som skjedde i det rommet den dagen.

For nå er det hans tur. Vi andre har klart oss greit nok. Men nå er det hans tur, og noen av oss holder pusten. Lekser, dette evinnelige synlige beviset på rot. På at det ikke er orden i noenting. På å ha gitt opp. At ingenting betyr noe. For hvem bryr seg egentlig? På den rette måten.

Men se – han fisker opp blokkfløyta fra ranselen. Han har den altså med. Det er helt stille i klasserommet nå. Han fører fløyta til munnen. Og så spiller han. Til musikklæreren, og til oss. Han snakker til henne. Og det er en helt annerledes inderlighet i tonen. For han har øvd. Han får det til.

Dette gjør vi da han er ferdig: Vi klapper. Hele klassen jubler. Han har imponert. Tatt noe på alvor og mestret det. Han ble en annen.

Musikklæreren bor rett over gata fra meg i dag. Jeg må fortelle det til henne neste gang vi møtes slår det meg. Om at jeg har tenkt så ofte på det som skjedde i det rommet den dagen. At hun fikk en gutt som gav blaffen til å ville prestere. Til å imponere.

Han lever ikke lenger, gutten med blokkfløyta og det bølgende håret. Jeg tror han knakk. Mange år seinere. Som et ubeskyttet tre i skogen. Som det hvitmalte, knekte treet klassen vår laget et par år seinere som forslag til minnesmerke over de som døde i Alexander- Kielland ulykken.

Dette skulle han visst: At jeg fremdeles tenker på han. At han har lagd en årring i minnet mitt.

At hver gang jeg går forbi der huset hans stod, blir jeg ti år, og samtidig hundre.

Jeg tenker jeg på ansvaret vi har. For hverandre. For trærne i skogen, og spesielt for de fuglene som «ei kan drage til redets lune skjød»

Til sølv skal du bli

DSC_0689

Tejo, 2015

Sitter ved elva Tejo og myser. Sol foran, musikk bak. Og varme overalt. ”Times they are a changing” Stemmen blander seg med måkeskrik. Jeg elsker måker. Ialfall i dag. Det er en god dag her ved tidens elv som jeg ei heller forbanner en dag som denne.

Men jeg gjorde det da. Jeg husker at jeg satt her og skrev brev. Papir i vinden. Og noe med de Lillos. En setning fra en sang jeg skrev ned. Og total Uro midt i Pessoas eget rike. Så fryktelig alene. I noe så fryktelig vakkert. Erkjennelsen av at det midt i denne ensomheten likevel kom til å bli en sorg å dra herfra.Og det var ikke lenge siden jeg hadde  kommet med nattoget.

Lisboa var en film, og jeg kjente allerede at det var en film jeg ikke ville gå ut fra. Hvert hjørne var en scene. Hvert vindu en annen verden. Snurr verden. Snurr film.

Det er mørkt i gangen jeg ser inn i gjennom dørvinduet 20 år seinere. Det ser ut til at hele bygget er stengt av. De mønstrede flisene som dekker bygget er ikke lenger like mange. Muren har noen steder kommet til syne. Er dette huset? Jeg tar en ny titt på ringeklokka.Jo, det er nr 93. Rua da Prata 93. Sølvgata,som strekker seg fra hjertet av byen ned til elva som ligger og glitrer. Støvete, skyggefulle sølvgata der vi klatret ut av vinduet og opp på taket og omfavnet verden på soldager, og der vi måtte sette bøtter i hvert hjørne den vinteren Lisboa regnet bort.

En dame vasker vinduet i butikken ved siden av.

«O senhor Formiga?» sier damen og ser mildt spørrende ut. Nei, han døde for mange år siden. Han var gammel. Huset har stått tomt lenge. Snurr film. Og jeg hører den gjentakende dumpe lyden som kommer nedenfra. Stokken. Og blandingen av en dempet  beskjemthet og erting i  vår festglade leilighet etterpå. Denne mystiske Senhor Formiga som aldri helt viste hvem han var. For oss var han bare forlengelse av sin egen stokk. Han var et signal, og en bekreftelse på at vi var på rett ungdommelig kjøl. Helt til den dagen.

Jeg var alene i leiligheten. Og han var så veldig alene der han stod, utenfor døra  i den dunkle oppgangen. Lut, som bilder av Pessoa på hans eldre  dager.Men det er kan hende noe jeg har lagt til i ettertid. Han gestikulerte, han ville ha meg med ned i sin egen leilighet. Jeg lukket døra bak meg og ble med han ned inn i hans verden. Stokken hadde fått et ansikt.

Det var mørkt i den forholdsvis store leiligheten. Bare et par enkle lamper lyste opp punktvis. Det var en ensom manns leilighet. Gamle aviser i enorme mengder lå lagret i stabler på bord og på gulv.

Tunge afrikanske skatter hang på veggen og lå på hyller. Og denne lyden av tromming. Den kom ikke fra det fjerne, og den var ikke rytmisk. Formiga gestikulerte igjen, og da jeg var ferdig med å ta det mentale bildet av rommet som jeg visste var utrolig, oppfattet jeg hva han hadde hentet meg for. Han pekte mot bøttene. Dusenvis av halvfulle bøtter stod i rommet ved siden av avishaugene. Det var et desperat syn.  Avisene, møblene, han selv, var i ferd med å bli gjennomtrukket av vann. Og det var ikke sommer.

Dråpene som bøttene trommet ned i kom fra leiligheten ovenfor.Det regnet gjennom taket fra oss i øverste. Ned til hans underverden.

Det var den mest regnfulle vinter Lisboa hadde sett på 70 år, og det stod i avisene at byen holdt på å gå i oppløsning. Nå viste det seg at også avisene selv holdt på å gå i oppløsning i en gammel manns leilighet i Sølvgata som ikke glitret.

På mitt haltende portugisisk forklarte jeg at vi prøvde så godt vi kunne å samle opp  regndråpene i vår leilighet. At det var fortvilende for oss også. Det holdt ikke. Han var sint. Han hørte ikke etter.Jeg rakk ikke fram med min inviterende tone. Musikken mellom oss var fraværende.

Jeg gikk. Formiga ble til en stokk igjen. Våren kom, musikken ble høyere, dråpene forsvant og Sølvgata lå der og glitra som utallige vårer før.

Hvor mange ganger senere har jeg ikke vært i det rommet? Sittet ved siden av denne mannen og blitt fortalt om hans rike opplevelser i Afrika? Om familien han aldri fikk. Eller hadde. Om  hvorfor han  ble han som han ble? Eller var han kanskje født sånn? Gammel og bitter.

Han skulle åpne seg for meg. Som en bok. Rommet skulle bli lyst, og ingen av oss hadde noen gang hørt slike forløsende ord. Kanskje er han allerede skrevet. Eller kanskje venter han fremdeles på det, som Pessoa formulerer det i Uroens bok:

«Jeg er en figur i en roman som venter på å bli skrevet, allerede i oppløsning før jeg er blitt til, og jeg svever omkring, blant drømmene til en som ennå ikke har maktet å formulere meg.»

Ro, det ønsker jeg deg uansett senhor Formiga. Måtte du hvile i fred. Nå som du ikke lenger trenger stokken din.

Og hvem vet? Kanskje henger den forsølvet som en skatt på veggen i en annen tekst. En annen verden.

 

Lev vel

D8C_1299

Vi trenger å huske at vi skal dø (memento mori)

Eføy: «Den vokser ganske sakte, men kan til gjengjeld bli veldig gammel. I Frankrike finnes det planter som er over 450 år gamle og i Italia snakkes det om planter som er tusen år gamle» (wikipedia)
«Lev så du lykkelig kan dø,Solveig».stod det med sirlig konsentrert håndskrift i min bestemors minnebok fra 1910.

I de ordene ligger så mye usentimental visdom at den enkle setningen knapt kan bære den.

I sommer oppdaget jeg en gammel kolerakirkegård ved sjøen på Utbjoa.Ved sjøen, men samtidig langt inni skogen den grønne.

Jeg kom dit en sen kveldstime en av disse varme soldagene, og strimer av lys gled  gjennom trekronene og danset over gravsteinene. Jeg fikk en slags følelse av å være under vann.Denne totale stillheten.Og trekronedekket som vannskorpe.

På en av gravsteinene var det risset inn et bilde av eføy.

Da jeg seinere i ferien var på kirkegården i Etne kom jeg også over en gammel gravstein med innrisset eføy øverst oppe på granittkanten.

Vel hjemme igjen finner jeg igjen et gammelt bilde av meg og farmor Solveig og farfar Steffen. Vi er utenfor bardomshjemmet en høstdag på tidlig 70-tall.

Verden er gul og oransje og det er hjemmesydde klær i cordfløyel.Jeg er knappe året. Mine besteforeldre er stolte og skrukkete og de skal snart dø.Jeg holder et eføyblad fra hekken utenfor huset i hånda. Slekt skal følge slekters gang. Og eføyen – den ser det skje, for den overlever oss.Med mange hundre år faktisk.

Tre dager i november – en tankevandring

bilde-139

Anheng med bladgull bak plexiglass. Ramme av sølv. Jeg tenker på de menneskene i Paris som var innhyllet i varmekapper som lignet bladgull fredag 13. november. Som for alltid vil bære med seg minnet om det traumatiske. Og jeg tenker på oss alle. Eplet er et symbol på å dele.På kunnskap. La oss ikke forgifte det.

Jeg går på gamle stier jeg aldri før har vært. Den er over 100 år gammel. Jeg har kommet på sporet av min jødiske tippoldefar, Herman Joseph. Han flyktet til Norge med familien fra en litauisk landsby på begynnelsen av 1900 tallet. Fra forbud, pogromer. ild, innskrenkninger. Han var et par år yngre enn jeg selv er nå. Tre år var familien på vandring før de kom til Norge; ekteparet Herman og Fanny og barna Cecilie, Klara og David, min oldefar. De slo seg ned på Grünerløkka, ikke langt fra der jeg selv bodde i mange år. Rett ved elva bodde de. Elva som jeg er så glad i. Elva der jeg så vår bli til sommer og sommer bli til høst før snøen kom og det ikke lenger var så lett å trille den barnevogna oppover mot Nydalen. Barna mine.

Herman fortsatte å vandre. Han var handelsreisende på Finnskogen. I 30 år gikk han med klesbylter på rygggen om sommeren. Med kjelke om vinteren. Solgte varmende ullvarer til mennesker som var langt fra muligheten for handel.

Den yngste datteren Cecilie står oppført som Cigaretarbeiderske i en folketelling fra 1910. Hun arbeidet hos den jødiske fabrikkeier Glott som kom til Norge fra samme område som Herman Joseph.

Et område der der familien hadde bodd i generasjoner. Jeg stusser litt da jeg ser adressen til fabrikken i Torggata. Må gå inn og sjekke google maps. Det stedet kjenner jeg. Der har jo også jeg vært arbeiderske. Jobbet med hendene. Jeg har sittet i samme bygård og lagd minner i sølv. Hatt drømmer, tenkt tanker. Jeg drømmer fremdeles. Cecilies drømmer ble knapt 40 år gamle før de ble knust av hatet. Hørtes de som varselskudd de fottrinnene opp den nakne trappen i bygården grytidlig den novembermorgenen?

Jeg vandrer rundt på Grunerløkka i tankene mine. Så lite vi vet. Så lite jeg vet. Jeg husker hvordan jeg satt på kafè en høstdag rett rundt hjørnet fra der familien bodde i Nordregate. Kaffe sammen med to venner som lever av å skrive. Barnevogna like ved. Jeg husker bruddstykker av samtalen. Hvordan hun, den ene, forteller hvor opptatt hun er av jødenes historie. Det grusomme som skjedde. Jeg lytter. Men jeg sier ingenting om egen historie. Hvorfor gjør jeg ikke det? Jeg forstår det ikke. Hun heter det samme som min jødiske farmor, min venn forfatteren . Og jeg sitter på en kafè et steinkast fra der mine forforeldre ble hentet og fraktet til båten med det vakre elvenavnet. Men det vet jeg ikke da.

Jeg går videre. Åpner et nytt vindu. Kommer til skolen jeg har gått forbi så mange ganger. Grünerløkka skole. Kan de ha tråkket sine barnesko der døtrene til Herman? Sannsynligvis ikke. Familien var fattig, og trengte de pengene de kunne få fra arbeid. Jeg zoomer likevel inn. Prøver å gå inn skoleporten. Men den er stengt. Det er fredag 13.november og i skolegården på Grunerløkka skole virvler det bare høstblader. Ingen barnestemmer. De har mottatt en bombetrussel med den spesifikke datoen fredag 13. november og de har bestemt seg for å holde dørene lukket denne dagen. Jeg blir urolig. Sjekker hvor mange fremmedspråklige de har på skolen. Minnes da naboskolen Sagene i sin tid mottok trussel mot deltakelse i 17.mai toget. Minnes Kronan skole i Sverige som nylig ble utsatt for høyreekstrem vold. Jeg fryser.

Jeg hadde våknet midt på natta dagen før, sett ut av eget vindu, på en himmel som åpnet seg, en vind som jeg fryktet kunne velte kaninburet i hagen. Jeg ble svart. Redd. Tenkte – hva er det vi driver med? Det er ekstremt dette. Unaturlig. Været slår tilbake på oss nå. Vi har ikke vært snille. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg var. Som tross alt kunne legge meg igjen under varm dyne. I et hus med tjukke trevegger.

Dagen etter får jeg melding av en venn. Er jeg hjemme en gang utpå dagen? Jeg svarer bekreftende. Han har med seg en forsinka bursdagsgave. «Den sjette utryddelsen» av Elizabeth Kolbert. Med undertittelen: «En unaturlig historie» (…)» en fengslende beretning om det ubegripelige tapet som skjer like foran øynene på oss. Kolbert viser at den sjette utryddelsen med all sannsynlighet vil bli menneskehetens mest varige arv, og får oss til å se verden – og hva det innebærer å være menneske – med nye øyne». Alt henger sammen med alt. Og vi må snakke, ellers blir det så mørkt.

Fredag 13. november er i ferd med å gå mot slutten. Jeg legger meg tidlig etter å ha besøkt en venn på andre siden av byen. Kjørt hjem over bybrua med Beatles i bilen. Byen blinkende på andre siden. Smågodt og Skavlan på andre siden.

Jeg gjør opp dagens regnskap da jeg ligger under dyna: En gave og to besøk rikere. Null ulykke.

Så dirrer det på nattbordet. Melding. Lurer på om jeg orker å se. Nesten i drømmeland allerede.

Nysgjerrigheten vinner. Tre setninger: «Takk for besøket. Paris. For en gal verden vi lever i.»

Jeg går inn på forsiden på de store avisene.Skjønner raskt omfanget. Det gjør vondt. Det er svart november og det gjør vondt. Men jeg sovner.Visst gjør jeg det.

Morgenen etter slår jeg på tv. Jeg ser mennesker uten ansiktsuttrykk innhyllet i varmekapper. Det ligner bladgull. Som levende buddhastatuer innkapslet i bladgull er de. Hellige. For alt som rører seg er hellig.» Tudo que move e`sagrado» Det var det Beto Guedes sa. Og det var det jeg hadde skrevet i reisedagboka jeg nettopp fant igjen. Den fra Sør- Amerika 1993. Setningen står ved siden av sommerfuglvingen som jeg fant i et vindu i Poconè i Brasil. Landsbyen ved inngangen til den fabelaktige hagen Pantanal. Der hver fantastisk fargerike rare fugl var som fra Paradis.

De skjøt på oss som fugler, sier en av dem innhyllet i gullkappe.

Dagen etter sender jeg en melding til en fransk venn som er dramalærer og dramamaker. Før sommeren var han i byen med sine 80 franske skolelever og fremførte dramaet «Sammen» for elever på skolen jeg jobbet. Det handlet om grenser, hat, kjærlighet, samhold, håp. Fremført med den type inderlighet som ligger Til Ungdommen.

Det var et par måneder etter angrepet på Charlie Hebdo, og flyktningekrisen var blitt til et skrik.

Det ble sittende i ryggraden på meg det stykket. Stødig som en ribbevegg.

-Terrible news from Paris.Thinking of you all, skriver jeg kjapt. Han svarer : – We must educate the young in respect for the humanity of others.That`s my job for the future: educate!!

Den ble til et lys den meldingen. Jepp. Det er hva vi må gjøre. Å leva det er å elska nemlig. Og i dag føles også denne setningen sann: Å skriva det er å skrika.

Vi må tenne våre lykter og spisse våre blyanter og ører når det mørkner.

I slik en natt må vi gjøre gymsaler og klasserom om til områder for dialog. Hver dag må vi velge tillit. Vi må lære å velge tillit. Det er ikke naivt. Det er det som binder et samfunn sammen. Det har vel aldri vært enkelt å være menneske for noen av oss. Og når noen mennesker har det virkelig vanskelig, og fremdeles er på samme vandring som Herman Joseff var for over 100 år siden, har vi ikke da alle et ansvar for å bære den bylten hans et stykke på vei? Vi risikerer noe, men farligere er det å risikere vår egen menneskelighet.

JULEAFTENEN (av Henrik Wergeland)

Hvo mindes ikke
et Veir, han troer, ei Himlen meer kan skikke?
et Veir, som om hver Sjel, fra Kains til den,
Gud sidst fordømte,
den Jord forbandede, fra Helved rømte,
som fristed dem at svige Himmelen? . .
Et Veir, hvis Stemmes
Forfærdelser ei mere kan forglemmes?
Thi Alle tænkte: det maa være sendt
for min Skyld ene;
Orkanens Tordner mig kun mig de mene;
min Synd er bleven Aanderne bekjendt . .
Et Veir, hvis Styrke
kan lære Præst og Troende at dyrke
Dæmoner i det Element, hvis Brag
den Gamle høre
fra Barnsbeen kan i sit bemoste Øre . .
et Skyens Jordskjælv, Luftens Dommedag? . .

Et Veir, som rysted
den Stærkes Hjerte i dets Skjul i Brystet,
et Himmelveir, hvori sit eget Navn
han paaraabt hørte
af Aander, Stormene forbi ham førte,
mens hver en Trætop hylte som en Ravn?
Men Ravnen gjemte
sig selv i Klippen, Ulven Sulten tæmte,
og Ræven vovede sig ikke ud.
I Huset sluktes
hvert Lys, og Lænkehunden indeluktes . . .
I sligt et Veir, da faaer du Bønner, Gud!
I sligt et Veir — det var en Juleaften —
da Nat det blev før Dagens Maal var fuldt,
befandt en gammel Jøde, nær forkommen,
sig midti Sverigs Ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til Bygden denne Side
fra Bygderne paa hiin, for Julens Skyld,
af Pigerne med Længsel, thi i Skræppen
laae Spænder, Baand og alt hvad de behøvde
for Morgendagen, Andendag og Nytaar.
Det gjorde Længslen spændt, men ikke bange;
thi endnu havde «Gamle-Jakob» aldrig
den svigtet nogen Juul: Han kom saa vist
som Juleaftnen selv.
I sligt et Veir . .
«Tys! var det atter Stormen,
som hylte gjennem Grenene? Det skreg.
Nu skriger det igjen.» Og Gamle-Jakob
flux standser lyttende for anden Gang.
Nu tier det. Thi Stormen øger paa,
som Fossen drøner over Den, der drukner.

Han vandrer atter. «Tys! igjen en Lyd!»
— en Lyd, som skar igjennem Skovens Brusen.
«Den falske Hubro skriger som et Barn.
Hvo slipper Barn vel ud i saadant Veir?
Det gjør ei Ulven selv med sine.» Og
den Gamle stolper atter frem i Sneen.
Da skreg det atter, saa han meer ei tvivler;
thi dette Stormkast, som hist borte alt
et snoet Snetaarn hvirvler over Skoven,
har ført et Ord, et enkelt Ord forbi;
og flux han drejer did hvorfra det kom,
arbeidende sig dybere i Skoven
og dybere i Sneen og i Natten,
der som en kulsort Fjeldvæg reiste sig
mod hvert hans Skridt, af Fyg kun gjennemlyst,
som om den hele vide Skov var fuld
af flyvende slørhyllede Gespenster,
der hylende sig stilled ham ivejen,
paa luftig Taa sig hvirvled, voxte rædsomt,
og saa forsvandt imellem Stammerne.
Dog kjæmper Oldingen sig frem mod Stormen.
Han vandrer naar den voxer; naar den sagtner
og drager Aande, lytter han paaknæ.
Men flux han springer op, og gaaer i Mulmet,
som Dvergen trænger gjennem sorte Muld.
. . Han hører intet meer. Den Gamle skjælver
ved Tanken, at ham onde Aander gjække,
og mumler frem de Bønner, som han veed.
Da klynker det igjen, og ganske nær;
hans eget Raab mod Stormen vender kun
tilbage i hans Mund. Men hist, ja hist!
Ti Skridt endnu! Der rører noget Mørkt sig
paa Sneen, som om Stormen legte med
en Stubbe, der var løsnet lidt i Roden.
«O Jehovah! en Arm! O Jehovah!
et Barn, et Barn! Men dødt! — »

Ak, tænkte Stjernerne i denne Nat,
da Bethlemsstjernen lyste mellem dem,
at intet Godt paa Jorden kunde skee?
Thi ingen af dem saae, at Gamle-Jakob,
saa glad som om en Skat han havde funden,
flux kasted bort sin hele Rigdom: Skræppen,
trak af sin knappe Kjole, hylled den
om Barnets Lemmer, blottede sit Bryst,
og lagde saa dets kolde Kind derved
indtil det vaagned af hans Hjertes Slag.
Da sprang han op. Men nu hvorhen? Thi Stormen
har blæst hans Spor igjen. Det ei bekymred.
Thi han i Tordenen i Skovens Toppe
nu hørte Davids Jubelharper kun;
ham Fygene nu syntes som Cheruber,
der viste Vej paa svanehvide Vinger,
og i det Maa og Faa, han fulgte, følte
han Herrens eget stærke Fingertræk.
Men Huus paa vilde Tiveden at finde
i slig en Nat, da Lys ei turde brænde?
Og midtvejs laa der kun en enkelt Plads;
det lave Tag ei skilles kan fra Sneen,
den sorte Væg ei fra et Klippestykke.
Dog standstes ved en Under han af den.
Der sank han ned. Han mægted ikke mere;
og mange Vindstød foer før med sin Byrde
han aarkede at slæbe sig til Døren.
Han banked sagte først, thi Barnet sov;
og nu først savned han sin tabte Skræppe,
fordi han intet ejede at give
de gode arme Folk, som snarlig ville
med gjæstfri Hasten aabne Døren. Ak,
han banked mange Gange før det svared:
«I Jesu Navn, hvem der i slig en Nat?»
«Den gamle Jakob. Kjende I mig ei?
den gamle Jøde?»

«Jøde!» skreg forfærdet
en Mands- og Qvinderøst. «Da bliv du ude!
Vi eje ingenting at kjøbe for,
og blot Ulykke vil du bringe Huset
i denne Nat, da Han blev født, du dræbte.»
«Jeg?»
«Ja dit Folk, og det er Synden, som
igjennem tusind Led skal straffes.»
«Ak!
Inat da Hunden lukkes ind?»
«Ja Hunden,
men ingen Jøde i et kristent Huus.»
Han hørte ikke meer. De haarde Ord
ham koldere end Vinden gjennemhvinte,
og slængte, stærkere end den, ham ned
i Sneen, bøjet over Barnets Slummer.
Da syntes ham, mens han mod Vindvet stirred,
om ei det hvide Ansigt atter kom
tilsyne dog, som om han sank i Duun,
at liflig Varme gjennemflød hans Aarer,
og at bekjendte Væsner, hviskende
som Sommervindens Æolsspil i Græsset,
omsvævede hans Leje, indtil En
med løftet Finger sagde: kom! han sover.
Og i en oplyst Sal ved Siden af
forsvandt de Alle; Barnet kun forblev der
ved Foden af hans Leje, dragende
hans Puder stedse bedre om ham, til
det forekom ham selv, at han sov ind.
— Det Sneen var, som voxte om den Døde.
«O Jesus! Jøden sidder der endnu!»
skreg Manden, da han saae om Morgnen ud.
«Saa jag ham bort! Det er jo Juledag,»
faldt Konen ind. «Og se den Jødeskjelm,
hvor fast han holder Bylten klemt til Brystet!»
«Han er paatrængende med sine Varer.

Med stive Blik han seer herind, som om
vi havde Penge nok at kjøbe for.»
«Dog gad jeg see hvad han i Bylten har.»
«Viis frem da, Jøde!»
Begge treen de ud.
Den frosne Glands de saae i Ligets Øine.
De blegned meer end det, de skreg af Skræk,
og skjalv af Angrens Slag.
«O Jemini!
Hvad Uheld her er hændt!»
De op ham reiste,
og Bylten fulgte med. De aabned Kjolen.
Der hang, med Armene om Jødens Hals,
Margrethe, deres Barn — et Liig som Han.
Saa slaaer ei Lyn, saa rappe Orm ei bider,
som Skræk og Smerte Ægteparret slog.
Saa bleg som Faderen var ikke Sneen,
saa hylte Stormen ei som Moderen.
«O Gud har straffet os! Ei Stormens Kulde,
vor egen Grusomhed har dræbt vort Barn!
Forgjæves! ak, som Jøden paa vor Dør
paa Naadens ville vi forgjæves banke.»
Da Skogen veibar blev, kom Bud fra Gaarden,
hvor lille Gretha fostredes ilægd,
og hvorfra hun, da Helgen ind blev ringet,
før Veiret kom, var vandret af sig selv,
Forældrene at gjæste Juleaften.
Dog kom det ei at spørge efter Barnet,
men efter Jøden fra de Bygdens Piger,
hvis Haab nu til at kunne gjæste Kirken
kun stod til Nytaarsdagen, om han fandtes.
Der laa han død i Stuen foran Arnen,
hvor Manden med et Blik som Jødens frosne,
og i en Stilling krum som Ligets, sad,
i Baalets røde Aske stirrende

og stedse øgende dets Brand, at Liget
dog kunde blive strakt og Haanden korslagt.
Men foran laa paaknæ Margrethas Moder,
sin Lilles stive Arme bøjende
bestandig fastere om Ligets Hals.
«Hun ei tilhører mere os,» hun hulked,
«Han har vort Barn sig tilkjøbt for sin Død.
Vi tør ei skille liden Gretha fra ham;
Thi Hun for os maa bede Jesus om
hans Forbøn hos sin Fader; thi for Ham
vil arme Jøde klage — — .»

Det er den draumen

D8C_1235

Sølvring med fjær og inngravert dikt: «Det er den draumen»

(Tekst og smykke fra utstillingen om tap og minner på Galleri Giga sommeren 2014)

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Det er en tidlig vårdag og jeg er på vei til Evelyn i Solheimsveien med hvitveis fra hagen.
Evelyn i huset der mine jødiske litauiske oldeforeldre bosatte seg i leiligheten under,med sine barn da de kom til Stavanger fra Oslo før krigen.
Før de en høstdag ble borte. Og bare tausheten lå igjen i en tømt leilighet .

Klær i badekaret, bleier etter min far som var født den sommeren.
Voksne forknytte stemmer som hvisket om vanskelige ting.
Evelyn har sett en familie forsvinne. Hun har sett mennesker hun så på som besteforeldre bli borte. Stryking på kinnet;borte. Sommerfuglene i magen da hun som tenåring møtte pappas onkel Selmers blikk;borte.

Men jeg er her. Og jeg er på vei med blomster. For jeg er så takknemlig for å ha blitt kjent med Evelyn. Og tenk at det var akkurat henne som er min tråd inn i den verdenen jeg bare har fornemt. Som en del av de ordene som pappa aldri uttalte.Dette disige landskapet.Tenk at Evelyn bærer på minner som er så verdifulle for meg. Og at hun har gjemt på dem som en skatt så lenge. Og at hun vil dele.

Fjæren i ringen fant jeg på veien den dagen på vei til Evelyn.Rett ved lekeplassen der noen har tagget: «Can you feel it? «

Jo, jeg føler det. Og jeg har erfart det.At noen ganger åpner det seg dører inn til rom du ikke visste om.At tiden åpner seg både framover og bakover.

Og den store drømmen, den  forblir.

Min fling med Sting

bilde-135

Bilde i Stavanger Aftenblad i forkant av konferansen (Fotograf: Øyvind Ellingsen)

Kors på halsen. Det var ikke som det stod i den famøse avisa Søndag Søndag dagen etter. Sting og vennene hans kom ikke til stedet med limousin og glam. De kom i minibuss. Jeg vet det, for jeg var der. Jeg trådte ut av den bussen sammen med Sting og Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre. Jeg gikk ved siden av Raoni, og Kathrina gikk ved siden av Sting, som la armen lett på hennes skulder mens det blitzet rundt oss. Og jeg husker at jeg tenkte: I morgen kan dette bildet være i avisa. Og vi så på hverandre vi to venninnene og vi visste som Henning Mankell sa i et intervju jeg så nå nylig: At det fins situasjoner en i øyeblikket vet at en aldri vil glemme. Jeg glemmer aldri den hånda på den skulderen. Jeg glemmer aldri at jeg satt ved siden av høvdingen Raoni på den minibussen gjennom Oslo by en kveld i 1989. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Den stolte Raoni med den store leppa som vi hadde sett i avisene og som jeg prøver å kommunisere med der i bussen mens lys flimrer forbi oss i det vårlige halvmørket. Jeg prøver å formidle til han hvorfor vi egentlig sitter på den bussen. Legitimere tilstedeværelsen vår der på et vis. Ingen sjans. Ingen av dem aner hvorfor vi egentlig sitter der. Ikke vi heller når sant skal sies, men historien har likevel en forhistorie:
Det er det høye hår og Stingposternes tid. Det er Topp og Limahl. Men først og fremst er det ungdom. Det er ungdom og det er natur, og det er Natur og Ungdom. Vi har stått utenfor Arneageren i hjertet av Stavanger og vi har demonstrert mot at MacDonalds skal inn i den ærverdige Isak Andreassens lokaler. Mc Donalds er rasering av regnskog og Isak Andreassen er historie. Sjel.
Verden kan forandres. Vi tror det går an. Og nå skal vi få møte Sting. Søknaden vår er innvilget.
Det skal være en konferanse om bevaring av regnskogen i Oslo der Sting, Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre Dutilleux skal sitte i panelet. Seks opprømte jenter har trukket lykkeloddet og tar toget fra Stavanger til jungelasfalt i hovedstaden en dag i mai.
Regskogsfondet blir født ut fra den konferansen. Det er historisk det vi er med på. Men det vet vi ikke da.
Og nå vet jeg ikke nå hva jeg tenkte på da jeg etter konferansen går ned fra massen av publikum til Sting og vennene hans og skal overbringe en hilsen til Raoni. Det er en brasiliansk musiker jeg kjente som bad meg overbringe en hilsen til indianerhøvdingen da jeg fortalte om konferansen. Jeg henvender meg til Jean Pierre, den belgiske fotografen slik at han kan oversette. Men jeg når ikke fram. Jeg vet ikke helt om han prøver å forstå heller. Han vil fortsette samtalen et annet sted er det jeg skjønner. Han tar en penn, skriver en lapp. Og på lappen står et hotell og et romnummer. Kom til oss seinere sier han. Og han sier helt sikkert et tidspunkt også. Men det har jeg glemt. Den kommer i det hele tatt til meg glimtvis hele historien. En utavsegselvopplevelse. Som gjør at jeg mer husker følelse og stemning mer enn detaljer i handlingen.
Det var noe med det romnummeret. Det gjorde meg urolig. Og veldig nysgjerrig. Henge med Sting og gjengen? Unektelig noe å skrive hjem om. Men hva hadde jeg å komme med? En 16 åring som ville at regnskogen skulle leve. Hva var den egentlige motivasjonen for å be meg inn i sin verden, sitt rom?

Om vi spoler historien et par timer fram i tid sitter det 5-6 jenter i en sofa på SAS hotellet.De venter på at stjernene skal ankomme. For de er der ikke ennå. Det kan de i respesjonen fortelle.
Men vi snur ikke. Vi venter.Vi har jo tross alt et ærend. En hilsen å overbringe. Noe som legitimerer at vi sitter der. Vi er ikke groupies, vi har noe som binder oss til dem på en sympatisk måte. Og viktig; jeg sitter ikke der alene.
Ventemoralen i gruppa begynner etterhvert å gå i oppløsning. Tvilen brer seg.
Jeg og venninne Kathrina blir, de andre går ut svingdøra til Oslokvelden. Så kommer de. De er ikke overrasket over at vi er der. De er imøtekommende. Jovial stemning. Og samtidig noe beklemt. Hva snakker man med Sting om når han slenger seg ned i en sofa i resepsjonen på SAShotellet? Jeg husker ikke. Kongen av Sårbarhet. Sammen med Høvdingen av Regnskogen. Vi var i selve kjernen av hva vi hadde sett og lest og hørt og vært opptatt av. Hvilke ord skal man formulere da? Konversasjonen er borte for meg, men jeg husker at Sting vendte seg mot bildet av kong Olav som hang på veggen der i resepsjonen, reiste seg, og gjorde en hilsen til han.- Er han en vennlig mann, kongen? spør Sting. Jeg svarer bekreftende. Jeg husker smil. Varme. Hvor imøtekommende de var. Og hvor dumme vi følte oss. For det er fortsatt denne hilsenen jeg vil overbringe – det er som de ikke helt skjønner.Kjenner de hverandre ikke likevel? Og det er dette romnummeret som brenner i lomma. Det gir et ubehag.
Så spør de oss:-Vil vi være deres gjester på en konsert der Sting skal bidra med et overraskelsesnummer? Jeg og Kathrina ser på hverandre, og et par minutter etter sitter vi i hvert vårt sete ved siden av hver vår helt på en minibuss på vei til NRKs lokaler.
Vi er de innvidde. Vi er en del av gjengen med vår venn Sting i spissen som blir blitzet på da vi trer ut av bussen, og så eskortert gjennom kantina med kjendisene i NRK. For oss er det ikke hemmelig at Sting skal ha konsert. Vi vet. Vi er 16 år og vi er dronninger sammen med høvdingene. Men akk, så sårbare. Så redde.
Jeg skulle så gjerne sett den lappen igjen. Den vi skrev jeg og Kathrina da vi låste oss inn på et toalett et sted i NRK lokalet etter konserten: « Dear Sting and Raoni and Jean Pierre» begynte den. Fulle av takknemlighet er vi. Og inne i oss bobler det av  av innestengt latter der vi står og ser på den absurde situasjonen med utenforblikk.
Beskjeden vi skriver fortsetter med en beklagelse. Over at vi dessverre ikke kan vente på dem etter konserten. At vi måtte gå. Unnskyldningen vi kom med skulle jeg gjerne ha sett svart på hvitt som en viktig primærkilde til denne historien.
Greia var at vi hadde fått kalde føtter. Lappen med romnummeret var blitt for varm. Vi turte ikke å være med på fortsettelsen.
Jeg prøver så godt jeg kan å forklare situasjonen da jeg ringer min alltid snille oslo-onkel Jan .
Men det koker ned til denne enkle setningen:» – Kan du komme og hente oss? «
Vi har vært på vakt. Vi trenger å hvile.

Det blå rommet

D8C_1263

«Det blå rommet» Ring i sølv med foto av båtside inni. I noen av smykkene fra Utstillingen På Galleri Giga fikk jeg bruke elementer fra Viggo Johansens kunst som jeg stilte ut sammen med. Han bruker fargespillet i undersiden av båter som underlag for egne tegninger.

«Det var ingen andre som mente det var blått, rommet. Alle de andre menneskene sa at det var hvitt.Hvitt? Maria smakte på ordet. Nei, hvitt var ingen pen farge.Det var en kald, dum farge som Gud måtte tildele snøklokkene fordi det ikke var andre farger igjen. Det hadde bestemor fortalt den gangen hun satt levende i gyngestolen, og ikke lå i en kiste»

Jeg fant nettopp igjen min påsketentamen i norsk fra 1988.Pappa har signert med sin lett gjenkjennelige håndskrift  på linjen der det står Sett:

«Det blå rommet» heter fortellingen, og den handler om en jente som tydelig føler seg annerledes, og som er i sorg, etter å ha mistet farmoren sin- den eneste som forstod henne.

To måneder etterpå var jeg selv i sorg, og håndskriften til pappa ble som gull verdt.Det var viktig at det var akkurat han som hadde Sett.

Vi har rom i oss av ulik farge. Noen større- noen mindre. Selv har jeg et stort blått rom i meg. Og der går albumet  «Blue» av Joni Mitchell på repeat.Den utgjør en av grunntonene i livet mitt, og jeg kan alle tekstene utanat. Men i rommet ved siden av spilles det «Happy» av Pharrell Williams på full guffe.Rett som det er tar jeg meg en svingom innom der. Og så tenker jeg: Det er jo bare livet liksom. Det er ikke så alvorlig.

Darkest night

solheimsveien

Close your eyes and think of me

Selmer Samuel bodde i Solheimsveien i Paradis og var regnfrakklimer. Det var ikke nok til å beskytte mot det  uværet ingen kunne forberede seg på.

Men det er sommer i landet nå, og Selmer trenger knapt klær. Han har sterke armer og singlet og ser rett inn i kamera. Myser mot sola midt i et spadetak. Han graver i jorda. Skaper noe nytt. Sammen med familien i huset. Han er 20 år, har nettopp kommet fra Oslo, og han blomstrer. Klar for livet.

Han er fagorganisert. Han har kolleger i ryggen, mot i brystet, og ingen venner. Den eneste han fører opp som venn i den seinere  politirapporten er møllearbeider Johansen som eier huset. Han er en god del eldre. Han må ha vært en viktig person i Selmers liv.

Møllerens datter heter Evelyn og nye følelser er i ferd med å gry fram i henne.

-Lukk øynene og hold fram hånda di sier Selmer  den dagen Evelyn  fyller 12. Forsiktig legger han et perlekjede og to kronestykker i hånda hennes.  Hun kjenner det i magen.

Tiden har merket Evelyn.  Selmer vil for alltid være ung. For alltid stå til venstre i et bilde en sommerdag med et åpent ansikt vendt mot kamera. En fri fyr i arbeid. Arbeit macht frei.

Det er ingen som ber deg se inn i kamera den sene høstdagen du blir deportert og jaget inn på skipet med det vakre navnet. Donau. «An der schønen Donau». Du står ved siden av din far David og du forbanner tidens elv.

Er du nær faren din denne aller første dagen i det nye året 1943 også?  Denne første blanke dagen  i året som skal bli din siste?  Eller har du allerede måttet grave hans grav?

Paper town

Det er sommer og grå himmel og jeg sitter hjemme og skriver om Selmer Samuel, pappas onkel. Prøver å finne de rette ordene,  sette sammen biter av informasjon , prøve å forstå. Jeg har zoomet han inn. Han blir tydeligere for meg når jeg konsentrerer meg.

Ungene mine kaller meg ut av bobla. Vi skal til en annen virkelighet nær oss. Kino.

Jeg har en bok jeg vil låne på biblioteket  etterpå, og finner ikke bibliotekskortet så jeg slenger passet ned i veska.

På biblioteket  spør jeg etter boka i skranken og forsikrer meg om at det er ok å låne på legitimasjon. Men avdelingen boka befinner seg i  har stengt så jeg bestiller boka «Svik og gråsoner» og er på vei ut idet jeg ser en bunke med hefter fra byhistorisk forening. Jeg ser spørrende på bibliotekaren. -« Ja, det er bare å forsyne seg», svarer hun smilende.

Jeg sjekker innholdsfortegnelsen: «Jødene i Stavanger» heter et kapittel. Jeg blar fram, og det synker i meg. Og det stiger i meg. Og jeg tenker: Hadde dette vært en film ville det vært for usannsynlig. Det er Selmers ansikt som ser på meg. Han ser yngre ut enn på bildet fra Solheimsveien. Han er alvorlig. Er det et passbilde? Jeg blar videre. David, Sofie, Hildur Sara, de er alle der. Og jeg ser pappa i dem. I det mørke, i det kraftige, i det jødiske.  Det er bilder jeg ikke har sett før. Jeg står på et bibliotek i en by og jeg blar i en bok og jeg har lyst å skrike. Dette er min familie har jeg lyst å skrike! Se hvor fine de var! Jeg har lyst å tagge på veggen : DE VAR HER.

«-Sånn som jeg ser det får alle sitt mirakel», sier hovedpersonen i filmen etterpå.

Og hvor tett  sitter de vel ikke, mirakelet og tragedien, tragedien og mirakelet  tenker jeg, og  jeg ser for meg to søstre gå med like store mager nedover en vei byen min, og himmelen er blå, og jeg ser for meg en tom leilighet stinn av stumme skrik. I badekaret ligger en pakke med bleier.

Jeg ser svik, og jeg ser gråsoner.

Da jeg kommer for å hente boka  et par dager etter  at jeg skrev teksten over, ser jeg en plakat med teksten» I AM HERE AND I EXIST»

Det er tittelen på en utstilling med portretter av syriske flyktninger og deres barn som vises i biblioteket.

Alt forandrer seg. Og alt er det samme.

Livets høst

ring

Ring av sølv og beskyttelseskapsel for øyelinser. Frø fra geitrams ligger bak. Geitrams trives spesielt godt på branntomter og har derfor på folkemunne også navnet «Eldmerkje» Geitramsen har mange egenskaper. Den er bla. sårhelende.

Hvor jeg var 11.september da verden brakk ? I en leilighet øverst på Grunerløkka. Jeg hadde gått gjennom Birkelunden i lav høstsol, opp trappene i den gamle bygården, lukket døra bak meg og hilst på megleren som skulle selge leiligheten vår. Noe nytt skulle begynne. Så ble noe knust.

En erkjennelse av at nå er verden forandret. Men likevel ikke forstå  rekkevidden av det.

Noen dager før hadde jeg vist Titanic på VHS for elevene mine. Sett Kate Winslet stå på dekk med bølgende hår. Romantikk og katastrofe . Dette var annerledes.Katastrofen  var ikke pakket inn i vakker filmmusikk. Den hadde  ingen estetikk slik et minne kan få. Dette var nåtid. Det var virkeligheten som hadde kollidert. Kaos. En virkelighet kan justeres med ord. Så vi snakket om det. Prøvde å bygge opp tårnene igjen. Og tross alt var det langt fra oss. Det var bilder på TV.

Så falt vi igjen. September hadde så vidt blitt til oktober. Menneskene gikk rundt og gliret hvis de hadde glemt solbrillene som beskyttelse mot sola. Flyene tegnet striper av kritt på den store blå tavlen. En slik høst var det. Et stort blankt ark. For en liten gutt som akkurat hadde begynt på skolen vår ble det den siste. Han satt på et fly fra Milano på vei til København og han var 6 år. Snart skulle han tatt fram den lille sekken med tegnesaker og han skulle fargelagt i boka han fikk fra de snille flyvertinnene på vei inn i flyet , og han skulle sagt: Se pappa!

Tåken gav dårlig sikt på flyplassen. Og noen var blinde. Noen gjorde feil. Den verste flykatastrofen i Danmarks historie kunne vi lese om etterpå. Men vi orket ikke å lese. Vi hadde mistet en gutt som var så levende. Som var så ny.

Skole i sorg. Det er voldsomt.

September året etter har jeg  akkurat fått mitt første barn, og jeg jobber ikke lenger på samme skole. I mange år nå har jeg bodd i en annen by. Men med jevne mellomrom kommer tankene om  gutten  tilbake.Med kraft. Hvor liten han var, hvor mye han strålte. Og hvor mye det er mulig å tåle. Hvordan overlever man et barns død? Etter 22.juli er de der igjen. Så kommer jeg over en artikkel på nettet. Den har to bilder: En mor står ute  i naturen  og ser inn i kamera, og en liten jente på 7 år sitter ved siden av en gravstøtte med bilde av en smilende gutt i stripete genser. Bror og søster fikk aldri fikk møtes.

Og dette sier moren :» Livet mitt liv ble revet i stykker, og alt ble forandret av en kort nyhetsmelding på Dagsnytt. Jeg håper at de som er rammet etter tragedien på Utøya også klarer å skape seg et nytt liv (….) På 15 sekunder ble alt forandret. Jeg hadde et godt liv, det ble ødelagt. Nå lever jeg igjen, men det har jeg jobbet beinhardt for.»

I dag,  11. september 14 år etter finner jeg en liten notis bakerst i avisa der jubilantene står. Syrias president Bashar al-Assad er 50 år i dag. Han er utdannet øyekirurg i Storbritannia leser jeg.

Han er en mann som kan få andre til å se bedre. Livets ironi.

Måtte alle mødres og fedres smerte på veien og i eget land bli hans egen. Måtte det få ham til å Se.

Forbi sin egen verden av konfetti. Helt til en strand med en liten gutt på 3 år som ligger med hodet ned  i sanden og ikke har mer liv i seg. Måtte han tenke at det er hans egen sønn. Måtte det få han til å handle annerledes.  Insha Allah.